Skam deg trygdesnylter

I Dagbladet skriver en trygdesnylter om sine bekjennelser. Hos meg får han ingen tilgivelse.

Kronikkforfatteren feirer snart treårsjubileum som ”NAVer”, selv om han anser seg selv for å være en ”vital ung mann i min beste alder”. Hvorfor velger han å gå på NAV?

”Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min. Det finnes ingen motivasjon for en slik tilværelse, til det er ambisjoner og forventninger til meg selv og til livet altfor høye.”

Han har altså for store ambisjoner til å jobbe som snekker eller i butikk. Vel, det er bra med ambisjoner, men det verdensbilde kronikkforfatteren innehar er relativt virkelighetsfjernt.

Hvis man har store ambisjoner, må man jobbe målrettet for å komme dit man vil. Det handler om studier, yrkeserfaring og arbeidsmoral. Kronikkforfatteren synes ikke å inneha noen av disse egenskapene.

Det virkelig alvorlige er at kronikkforfatteren synes å mene at det er en rettighet å snylte på samfunnet mens man venter på en jobb som er tilpasset et ambisjonsnivå som sannsynligvis er alt for høyt i forhold til den arbeidsmoral, de kognitive evner og den selvinnsikt han selv innehar.

Det er snekkere, butikkmedarbeidere, hjelpepleiere og vanlige arbeidere som finansierer trygdesnylterens mulighet til å ligge på sofaen, mens han zapper tv og klør seg på ballene. Folk flest er neppe interessert i å finansiere latmannslivet til en person som mener jobben de gjør ikke er verd å gjøre.

Jeg blir kvalm av personer som innehar slike holdninger som kronikkforfatteren fremviser. Samfunnets sikkerhetsnett brukes i dette tilfellet som en form for selvrealiseringspenger for en lat, snyltende ung frisk mann som burde sittet på skolebenken eller vært i jobb.

Jeg har følgende beskjed til kronikkforfatteren: Du fortjener ikke en eneste krone fra statskassen. Personer som deg er snyltende parasitter som burde settes i tvangsarbeid.

Jeg betaler gjerne skatt for å hjelpe rusmisbrukere, reelt uføre, folk som mister jobben sin og andre som er i en håpløs situasjon. Når det kommer til personer med holdninger som tilsvarer kronikkforfatteren har jeg null respekt. Faktisk blir jeg ganske så provosert. Spesielt med tanke på at jeg nettopp som vanlig har kjøpt =Oslo fra en heroinist som bruker 10 timer hver dag på ærlig arbeid.

Jens, jeg trenger hjelp.

Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg har hatt følgende mantra: ”Vi bruker de store pengene på de viktige tingene. Velferd foran skattelette”. Det høres tilforlatelig politisk korrekt ut. Budskapet er at en krone i skattelette er en krone kuttet i velferd.

Jeg kunne selvsagt argumentert vel og lenge om dynamiske skattelettelser, reduksjon av grensehandel, skatteincentiver for å skape arbeidsplasser og kutt i offentlig byråkrati og strukturer. Det får bli en annen gang, for akkurat nå er det behov for å stille andre spørsmål:

  1. Hvor er det empiriske grunnlaget som viser at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner er en gruppe som er dårlige til å gå på ski?
  2. Hvorfor har det plutselig blitt en offentlig oppgave og sørge for at single får være sammen med andre single?
  3. Hvor er evalueringsrapporten som viser at de som lever i et parforhold kun får et givende samliv, dersom de deltar på et offentlig subsidiert kurs som forteller hvordan de skal få et givende samliv?

Det viktigste spørsmålet jeg stiller meg er imidlertid følgende: Hva faen er det du gjør med skattepengene mine Jens?

Bare det lille knippe eksempler av offentlige tilskuddsordninger som er gjengitt ovenfor omfatter stort sett hele den voksne befolkning. De eneste som er utelatt må vel være heterofile par, som lever i en virkelighetsfjern lykkerus tjuefire timer i døgnet, og som i tillegg behersker to planker under beina. Alle andre er per definisjon svake grupper i samfunnet, som trenger statens hjelp.

Men vent, det er jo flere grupper som burde hatt statens hjelp til å takle tøffe utfordringer i hverdagen:

  1. ”Trønderguide” – For deg som har skinnvest, bart, mokasiner, og som ikke finner veien til The Scotsman pub i Oslo.
  2. ”Høydehus” – For deg som er over 1.90 kan Staten nå tilpasse din bolig til din høyde.
  3. ”Statskokken” – For deg som vil spise sunnere, men som ikke gidder lage mat selv.

Mye mulig disse gruppene også har støtte, noe som vil bli avdekket når samtlige departements ”ymseposter” blir gjennomgått av Stortingets kontroll og konstitusjonskomité. Hvis ikke skal jeg lage et fakkeltog som skal gå gatelangs på Grünerløkka. (Finner nok ikke Youngstorget uten Trønderguiden.)

Jens har helt rett. En krone i skattelette er åpenbart en krone mindre til velferd.

Pressens vern av Klomsæt

Bistandsadvokat Sigurd Klomsæt er bekreftet å være advokaten som har lekket konfidensiell rettslig informasjon til mediene i forbindelse med saken mot terroristen Anders Behring Breivik. Dagbladet, VG, NRK og andre medier har ikke omtalt dette med ett eneste ord så langt. Det er grunn til å stille seg det enkle, men dog så kompliserte spørsmålet: hvorfor ikke?

Rettslige dokumenter har lekket som en sil til mediene etter 22. juli. VG, Dagbladet, NRK og andre har ikke nølt med å publisere materialet som kun var ment for rettsaktørenes øyne. Støttegruppen etter 22. juli, politiet og andre av rettens aktører har uttrykt sterk bekymring, selvsagt uten at mediene har latt seg påvirke av dette.

Bilder, rapporter og avhør har prydet forsidene på landets tabloider. Samfunnets interesse er brukt som begrunnelse.

Ja vel.

Jeg er også en samfunnsborger. Jeg sto på rådhusplassen i Oslo og så samfunnet samle seg i sorg og forene seg om de norske verdiene: Demokrati, ytringsfrihet, samhold. Som samfunnsborger sier jeg nå klart i fra: Jeg har definitivt interesse av å lese om hvilken advokat som har vært pressens kilde. Jeg har behov for å vite hvordan den fjerde statsmakt, pressen, faktisk oppfører seg i sitt jag etter forsider og salgstall.

Den manglende dekningen av denne saken reiser noen viktige spørsmål. Jeg forventer svar.

Er det slik at VG, Dagbladet, NRK og andre er mer opptatt av å lete etter en ny kilde, fremfor å skrive om saken?

Er det slik at de samme mediene har grunn til å frykte hva Klomsæt kan komme til å si i sakens anledning?

Det at samfunnet har behov for å vite hva som har skjedd i denne saken er åpenbart. Jeg håper virkelig Klassekampen, P4 og Nettavisen tar denne saken videre. De bør også granske medienes rolle.

Det er nå vi får se om de norske medieaktørene er sitt samfunnsansvar bevisst, eller om ”bukken og havresekken” slår ut i full blomst.

Skattesnyltende horekunder i grilldress

Under ”Debatten” på NRK 24. november stilte programleder
Erik Wold følgende spørsmål: ”Hvor representativ er Per Arne Olsen for
Fremskrittspartiet?”. Spørsmålet kan virke banalt, men undertonen er
skremmende. Fritt omformulert kan man tolke spørsmålet fra Wold på følgende
måte: Hvordan kan en som ikke har campingvogn, grilldress, og som i tillegg
fremstår ydmyk og troverdig tilhøre FrP?

Arne Strand hadde følgende spørsmål til finanspolitisk
talsmann, Ketil Solvik-Olsen, under programmet Kristiansen & Strand på TV2:
Du ser ut som en høyremann, du snakker som en høyremann og du oppfører deg som
en høyremann. Hvorfor er du ikke med i Høyre? Undertonen her er selvfølgelig
like stigmatiserende som det første eksemplet. ”Hvordan kan en godt utdannet
økonom og pinsevenn tilhøre et useriøst og økonomisk forkvaklet parti som FrP?”.

På toppen av det hele kan jeg i tillegg avsløre at verken
Olsen eller Solvik-Olsen drikker alkohol eller røyker, noe som gjør at de heller
ikke valfarter til Sverige for å handle.

LiberalismeDisse to eksemplene er bare toppen av
stigmatiseringsisfjellet jeg opplever å bli møtt med som FrP`er. Hadde jeg fått
en tier for hver gang jeg hadde fått følgende kommentar, så hadde jeg vært rik
nok til å melde meg inn i Høyre:

”Du som er så reflektert og oppegående kan da umulig være
medlem av FrP?”.

 

Nå blir jeg sikkert avkrevd svar, både av Olsen og
Solvik-Olsen, på hvem som har fått seg til å si noe slikt om meg, og at de
umulig kan ha vært ved sine fulle fem når det ble sagt, men den listen er
faktisk skuffende lang.

Sagt banalt enkelt: Selv om jeg har byttet ut hjemmebrent
med rødvin, bosatt meg i hovedstaden, gått på teater og kunstutstilling så har jeg
ikke meldt meg inn i Høyre av den grunn. Og vet dere hva? Det er mange som meg.

Politiske kommentatorer og valgforskere kan fortsette å klø
seg i hodet, men det er faktisk mulig å være medlem av FrP uten å være en
alkoholisert, sexgal, lavpannet skrulling uten økonomisk innsikt. De aller,
aller fleste er faktisk ikke i denne kategorien. Andelen som ikke er i den
kategorien er sannsynligvis tilsvarende lav i andre partier som FrP.

Jeg tror vi får en fattigere politisk debatt dersom mediene
opprettholder stigmatiseringen av enkeltpersoner ut fra hvilket parti de
tilhører. Det vil være langt bedre å holde oss ansvarlig for den politikken vi
står for. Det å forsvare enkeltmenneskers rett til å si hva de vil, gi de
rettene til å foreta flere valg i eget liv, og ikke minst legge til rette for
et samfunn der de samme enkeltmenneskene ikke overkjøres av ansiktsløse
byråkrater skal jeg kjempe for hver eneste dag. Med stolthet.

Den samme stoltheten ser jeg i øynene til alle jeg møter i
mitt parti. Enten de heter Olsen, Solvik-Olsen, eller har et annet etternavn.
Mediene kan derfor fortsette å leve i en enkel verden, men jeg forholder meg
til virkeligheten, og i virkeligheten er FrP`ere like forskjellige som alle
andre mennesker. Det eneste de har til felles er den beste politiske
plattformen for å kunne gi enkeltmennesker i Norge en enklere og bedre fremtid.

NRK et demokratisk problem?

NRK er Norges største medieaktør. Som allmennkringkaster har de et særskilt ansvar for å opptre innenfor nøytrale, presise og ansvarlige rammer. Det er grunn til å stille noen spørsmål vedrørende hvorvidt de har vært sitt ansvar bevisst.

 

Debatten om NRK likebehandler de politiske partiene har alltid eksistert. Debatten kom kraftig opp i forbindelse med en BI-rapport fra valgkampen i 2005, hvor det ble slått fast at det eksisterte en vesentlig forskjellsbehandling. Så vidt meg bekjent er det ikke foretatt lignende undersøkelser fra de senere valgkampene, ei heller av den generelle dekningen. Slike undersøkelser bør gjennomføres.

NRK er i en særstilling knyttet til påvirkningsmuligheter i et demokratisk samfunn. Den viktigste årsaken er at de er størst, når flest seere og velgere, og derav har størst påvirkningskraft. Dette gjelder både gjennom TV, radio og internett. Den unike posisjonen NRK har, er muliggjort gjennom en ufrivillig lisensordning, hvor alle med fjernsyn er pålagt å betale avgift.

Flere faktorer har gjort at NRKs påvirkningskraft har blitt større de siste årene. Blant annet har en rekke debattflater enten forsvunnet eller blitt forflyttet til andre kanaler enn hovedkanalene. Dette gjelder både for NRK og TV2.. Dette betyr at den frie debatt har blitt sjeldnere. Mer informasjon gis gjennom journalistiske røde øyne.

Mindre aktører som TV-Norge og TV3 har rett og slett sluttet med nyhetssendinger. Noe som har ført til at nyhetsformidlingen på TV utelukkende er overlatt til NRK og TV2, hvor statskanalen er desidert størst.

Konkurrenter til NRK har opplevd et stadig trangere mediemarked, hvor nedbemanninger, kutt og krav til inntjening har ført til mindre journalistikk og mer realityunderholdning. NRK har med sin stabile og økende lisensfinansiering ikke hatt de samme utfordringene i like stor grad.

Samlet slett har dette styrket NRKs innflytelse, makt og påvirkningskraft i det norske demokratiet.

Spørsmålet er hvorvidt NRK har vært sitt ansvar bevisst. Denne debatten må tas. Problemet er at NRK har mulighet til å skygge unna debatten, uten at veldig mange får vite at det skjer.

 

Medienes forskjellsbehandling

La meg først understreke at jeg har full forståelse for medienes rolle i forhold til å avdekke lovbrudd blant folkevalgte. Metodikken TV2 har brukt er det mange som diskuterer. Jeg er imidlertid mer opptatt av medienes vurderinger knyttet til hvilke saker som identifiseres og hvilke som anonymiseres.

Samme dag som Hoksrud-saken kom frem i lyset, kan vi lese om en ordfører som er siktet for seksuell omgang med en jente under 16 år. Hverken navn, partitilhørighet eller annet offentliggjøres. Dette er en sak som har seks års strafferamme. Til sammenligning fikk Hoksrud 25.000 kroner i bot. (Ikke at det forsvarer handlingen, men hadde det skjedd for tre år siden hadde det vært lovlig).

Ansvarlig redaktør i VG, Torry Pedersen, så seg nødt til å forklare hvorfor ikke ordførerens partitilhørighet ble offentliggjort.

Han skriver følgende som hovedbegrunnelse for at ordførerens partitilhørighet ikke ble gjort kjent:

“Derimot har vi en rekke argumenter som taler mot. Ikke minst hensynet til jenta som nå har status som offer i saken. Spesielle omstendigheter gjør at identifisering av siktede vil kunne bidra til å gjøre hennes identitet kjent. Kombinasjonen geografi og partitilhørighet kan også bidra til identifisering, eventuelt medføre at mistanke kastes på uskyldige ordførere fra samme parti.”

Hensynet til ofret er altså det bærende argument. Mitt naturlige spørsmål er da følgende: Hva med ofrene i Birkedalsaken? Mange av ofrene ble skadelidende både på grunn av offentliggjøringen, men ikke minst på grunn av VG og andre mediers direkte usmakelige jakt på historier. Jeg kjenner flere av de som angivelig skal være filmet på Birkedals bad. VGs journalister har brukt svært ufine metoder ovenfor disse guttene.

Det at VG nå sier at ofrene skal stå i sentrum står stikk i strid til de journalistiske metodene de brukte under Birkedal-saken.

Videre hevder VG at partitilhørigheten kan bidra til å kaste mistanke over andre ordførere i samme fylke. Vel, nå som saken forblir ukjent, kastes mistanken over alle ordførere i det geografiske område. Er det noe bedre?

Torry Pedersen skriver videre følgende i sitt forsvarsskriv:

“Trond Birkedal ble arrestert, og holdt i politiets varetekt, noen måneder før han skulle stille til valg som ordførerkandidat i en av Norges største byer. For potensielle velgere er det helt vesentlig informasjon.I den aktuelle saken er det ikke et slikt akutt informasjonsbehov. Valget har nettopp funnet sted, og ordføreren har overlatt sitt verv til varaordføreren. Det vil være kjent for kommunens innbyggere.”

Vel:

Birkedal ville automatisk blitt trukket fra sitt kandidatur som ordførerkandidat. Ergo hadde ikke innbyggerne i Stavanger dette “informasjonsbehovet”. Dessuten ville det blitt kjent for innbyggerne at det var en annen ordførerkandidat. Ergo er det første argumentet så tynt at selv ikke sportsbilaget til VG hadde klart å holde seg tørr på beina.

Varaordføreren har overtatt vervet, og innbyggerne vil merke dette er Pedersens andre argument. I mine øyne er det langt alvorligere at en sittende ordfører er siktet, sammenlignet med at en ordførerkandidat er det samme. Dessuten slår Pedersen i hjel sitt eget argument om å verne ofret, når han samtidig slår fast at dette er noe kommunens innbyggere vil være kjent med.

Jeg mener ikke at ordføreren skal navngis, men partitilhørighet burde vært gjort kjent. Det er heller ikke akkurat første gang høytstående representanter for dette partiet har gjort langt alvorligere lovbrudd enn Hoksrud, uten at dette har blit gjort kjent i mediene. En ordfører betalte erstatning til et barnehjemsbarn han hadde utnyttet. En varaordfører ble dømt for sex med en 14 år gammel jente.

Det finnes flere slike saker. Kanskje det er en ukultur i det partiet? Kanskje ledelsen i det partiet også burde blitt stilt til veggs med spørsmål knyttet til om det er en spesiell kultur i partiet? Kanskje de burde svart på spørsmål om hva de visste, når de visste det og hvorfor de ikke grep inn? Ukulturer finnes i alle partier, gjennom enkeltpersoners ulovlige og uakseptable gjerninger. Det er uansett påfallende å bevitne den ukultur som finns i norske medier, hvor FrPere er fritt vilt, mens andre partiers langt grovere lovbrudd får passere. Er det hensynet til “ofrene”, eller hensynet til den redaksjonelle linjen som veier tyngst?

Kamp mot vindmøller

Fremskrittspartiet har gjort et dårlig valg. Det er for tidlig å komme med de grundigste analyser, men noe kan vi slå fast. Det å kjempe mot vindmøller er aldri lett.

 

En kraftig vindmølle for FrP dette valget har vært mediedekningen.

22. juli medførte, med rette, et enormt mediefokus rundt Arbeiderpartiet. En hel nasjon stilte seg bak et ungdomsparti og en statsminister som håndterte en grusom situasjon på en optimale måte. Ingen velgere skal fordummes og beskyldes for å stemme på et parti ut fra sympati,  men at enkelte har stemt på en statsminister i et lokalvalg er nærliggende å anta.

Dagbladet, NRK og andre medier har gitt rikelig med spalteplass til venstreradikale røster som direkte eller indirekte har gitt FrP skylden for terroren som rammet Norge 22. juli. Dette har vært tungt å bære. Både redaksjonene og de som har fremsatt slike påstander bør skamme seg. Den ektefølte sorgen vi har følt ovenfor våre venner i arbeiderbevegelsen har vært enorm.

Hvorfor har mediene hatt et sterkt behov for å skylde på FrP? Motivasjonen for å gjøre dette kommer svært tydelig frem når Dagbladet skriver følgende på lederplass to dager før valget:

“Helt siden AndersLanges Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.”

Dagbladet har i likhet med de fleste andre aviser hevdet å være paripolitisk nøytrale. Det er derfor befriende at de endelig kommer ut av skapet og sier ting rett ut.

Det er en ærlig sak at Dagbladet har et slikt ønske om å motarbeide FrP. Jeg finner det langt verre at NRK har det samme ønske, samtidig som de benekter at dette eksisterer. NRK er Norges viktigste medium og finansieres av alle gjennom lisensordningen. Hvorfor skal lisensbetalere som stemmer FrP finne seg i at deres penger går med til å motarbeide deres egne meninger og løsninger for samfunnsutviklingen?

NRKs redaksjonelle linje er nok et argument for å fjerne hele lisensordningen.

Vi har sikkert gjort mange feil i forkant av dette valget. Vi skal ikke skylde utelukkende på pressen, venstreradikale røster eller andre eksterne forhold. Vi skal lære av våre egne feil også.

Personlig har jeg aldri vært tryggere på mitt valg av parti. Aldri har begjæret etter liberalistiske verdier og løsninger vært sterkere. Statens overkjøring av enkeltmennesker i stort og smått kan jeg aldri akseptere.

Min tro på enkeltindividets rett til å styre sine egne liv har ikke blitt mindre. Behovet for nye løsninger i helsepolitikken er like aktuelt. Kampen for små- og mellomstore bedrifters rammevillkår er avgjørende for nasjonens fremtid.

Norge trenger en ny kurs på mange områder. 

Nettopp derfor skal jeg kjempe mot vindmøller hver eneste dag frem til valget i 2013.  

 

22. juli 2011 – La oss aldri glemme

Tragedien på Utøya og Oslo er så ufattelig stor at ingen ord blir passende. Vi er en hel nasjon i sorg, og alle våre hjerter og tanker går til ofrene og etterlatte.

Angrepet mot AUF og regjeringen rammer oss alle. Norge er et lite land, og det politiske miljøet er nært og tett. Vi debatterer i møter og media men vi er venner når ”jobben” er gjort. Vi spiller fotball, fester sammen, går på kino og reiser på ferie sammen. Noen av mine beste venner i politikken kommer fra AUF og Arbeiderpartiet.

Grusomhetene vi opplevde i dag mangler sidestykke i norsk historie. La oss aldri oppleve noe lignende igjen. Ekstremisme skal bekjempes med demokrati og samhold. Sammen kan vi aldri tape.

På sosiale medier har enkelte behov for å finne syndebukker. Politiet og PST har blitt skyteskive for enkelte. Det mener jeg er feil.

Det er kun en syndebukk. En gal mann som nå skal møte demokratiets og rettsvesenets dom. Alle andre er helter. Politi, helsepersonell, AFU`ere, hyttefolk og frivillige som har reddet liv, og som trøster hverandre.

Jeg er også stolt over Jens Stoltenberg. I dag har han vært en bauta som fortjener ros og honnør fra en samlet nasjon.

Mange hevder dette vil forandre Norge. Jeg tror og håper de har rett. Forandringen skal ikke innebære økt frykt, mindre åpenhet, større forskjeller. Nå skal Norge som nasjon vise den storheten og stoltheten vi innehar.

Det er ikke de og oss. Det er vi.

Journalistjævler – Mordet på Tore Tønne

Etter å ha lest boken ”Journalistjævler” sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken, og problemstillingene den tar opp, har fått alt for liten oppmerksomhet. I boka gir tidligere VG-journalist Erik Tumyr en inngående beskrivelse av hvordan journalister, mediehus og redaktører opererer for å skaffe skandaleoppslag og nyhetssaker. Koste hva det koste vil.

Jeg vil i tiden som kommer skrive en rekke innlegg om ulike aspekter knyttet til denDagbladet - Forside ne boken. Jeg begynner der boken sluttet. Mordet på Tore Tønne.

I det øyeblikket jeg klapper permene sammen, etter tre timers intensiv lesning, sitter jeg igjen med en blanding av frykt og kvalme. Det siste kapittelets omtale av heksejakten som tok livet av Tore Tønne, samt Dagbladets egen frikjennelse i en intern granskning, er hovedgrunnen til mitt akutte ubehag.   

Tores sønn, Erik Tønne, forteller hvordan han sank sammen i gråt mens han hulket frem følgende setning da han fikk beskjed om farens selvmord:

”De har tatt livet av far.”

Dagbladet frikjente seg selv med følgende konklusjon etter en intern granskning: ”(…) konklusjonen er altså at dette har vært saklig, relevant, korrekt og balansert.”

Jeg har gått gjennom Dagbladets aviser i ukene frem til 20. desember 2002. Det er etter min oppfatning relativt oppsiktsvekkende at avisen, PFU og pressen som helhet ikke lærte mer av denne saken. Dekningen var massiv, svært personrettet og svært ensidig. Tønnes etterlatte har i ettertid også sagt at dekningen innholdt en rekke faktafeil.

Det er flere spørsmål som bør stilles i forhold til pressens metodebruk i Tønne-saken. Jeg trekker frem ett eksempel av mange:

I ”Journalistjævler” kommer det frem at Dagbladet hadde et lydbåndopptak som genererte følgende overskrift om Tønne på forsiden, tre dager før han døde: ”Avslørte seg selv i Dagblad-intervju”.  Undertittelen var ”Tønne snakket ikke sant”. 

Tønne anmodet om at hele lydbåndopptaket ble gjengitt i avisen, noe som ble avslått. I ettertid har heller ikke de etterlatte eller et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund fått høre lydbåndopptaket.  Hvorfor? Det tålte åpenbart ikke dagens lys.

Etter å ha gjennomgått Dagbladets dekning i den såkalte Tønne-saken, samt den manglende selvransakelsen fra avisen, forstår jeg reaksjonen til sønnen Erik i det han fikk dødsbudskapet. Dagbladet tok livet av Tore Tønne.

Et spørsmål som må reises er derfor følgende: Hvilke rettsprinsipper gir Dagbladet, eller andre, rett til å dømme utenfor rettssalens nøytrale grunn?

Tønne var mistenkt for urettmessig å ha mottatt tre måneders etterlønn. Før rettsvesenet fikk sjansen til å avgi dom hadde Dagbladet opptrådt både som dommer og bøddel. Tønne risikerte bot og muligens en fengselsstraff for grovt uaktsomt bedrageri. Han fikk dødsstraff.

Dagbladet drepte Tore Tønne. De fikk ikke en krone i bot. Tvert i mot tjente de svært gode kroner på økt avissalg.

Det er noe galt. Dette strider mot rettsfølelsen.

News of the World – Er norsk presse bedre?

Murdoch-eide News of the World har overvåket og hacket seg inn på telefoner og mailer til både kjendiser, bortførte barn og ofre etter terroranslag. Få trodde dette var mulig. Hvor stor skandalen blir, er det for tidlig å si noe om. Spørsmålet som bør stilles er hvorvidt dette har medført at mange redaksjoner har fått det travelt med og slettet sine spor, eller er dette kun en avis, som har gått så alt, alt for langt?

Enda viktigere: Har dette, eller kSiste utgave - Takk og farvel unne dette skjedd i Norge?

David Cameron var, naturlig nok, raskt ute med å fordømme News of the World. I samme setning sa han at den britiske versjonen av Pressens Faglige Utvalg (PFU), Press Complaints Commission hadde feilet. Det er nå satt ned en granskning som skal se på den britiske pressens arbeidsmetoder, etikk og kultur. Cameron sier følgende: – PCC har ikke noen tillit blant folk flest. Den bør erstattes med et uavhengig organ.

I forbindelse med mediedagene i Bergen tok FrPs mediepolitiske talsmann, Øyvind Korsberg, til orde for det samme. Et mer uavhengig organ som skulle vurdere pressens etikk og metodikk. Det møtte, ikke uventet, kraftig motstand blant redaktørbukkene som passer havresekken.

Per Edgar Kokkvold argumenterte på følgende måte: “Vi har valgt et flertall av pressen fordi det er en selvregulerende ordning.” Vel, en slik ordning var også News of the World underlagt.

Det burde, slik jeg ser det, vært foretatt en gjennomgang av PFU, gjerne i sammenligning med det britiske PCC, for å kartlegge i hvilken forfatning presseetikken blant norske redaktører og journalister er. Når dette kunne skje hos dannede briter, ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal bruke føre-var-prinsippet når det kommer til selvgode og brautende nordmenn.

Spørsmålet er om norsk presse aksepterer en slik gjennomgang av PFU-ordningen?