Skam deg trygdesnylter

I Dagbladet skriver en trygdesnylter om sine bekjennelser. Hos meg får han ingen tilgivelse.

Kronikkforfatteren feirer snart treårsjubileum som ”NAVer”, selv om han anser seg selv for å være en ”vital ung mann i min beste alder”. Hvorfor velger han å gå på NAV?

”Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min. Det finnes ingen motivasjon for en slik tilværelse, til det er ambisjoner og forventninger til meg selv og til livet altfor høye.”

Han har altså for store ambisjoner til å jobbe som snekker eller i butikk. Vel, det er bra med ambisjoner, men det verdensbilde kronikkforfatteren innehar er relativt virkelighetsfjernt.

Hvis man har store ambisjoner, må man jobbe målrettet for å komme dit man vil. Det handler om studier, yrkeserfaring og arbeidsmoral. Kronikkforfatteren synes ikke å inneha noen av disse egenskapene.

Det virkelig alvorlige er at kronikkforfatteren synes å mene at det er en rettighet å snylte på samfunnet mens man venter på en jobb som er tilpasset et ambisjonsnivå som sannsynligvis er alt for høyt i forhold til den arbeidsmoral, de kognitive evner og den selvinnsikt han selv innehar.

Det er snekkere, butikkmedarbeidere, hjelpepleiere og vanlige arbeidere som finansierer trygdesnylterens mulighet til å ligge på sofaen, mens han zapper tv og klør seg på ballene. Folk flest er neppe interessert i å finansiere latmannslivet til en person som mener jobben de gjør ikke er verd å gjøre.

Jeg blir kvalm av personer som innehar slike holdninger som kronikkforfatteren fremviser. Samfunnets sikkerhetsnett brukes i dette tilfellet som en form for selvrealiseringspenger for en lat, snyltende ung frisk mann som burde sittet på skolebenken eller vært i jobb.

Jeg har følgende beskjed til kronikkforfatteren: Du fortjener ikke en eneste krone fra statskassen. Personer som deg er snyltende parasitter som burde settes i tvangsarbeid.

Jeg betaler gjerne skatt for å hjelpe rusmisbrukere, reelt uføre, folk som mister jobben sin og andre som er i en håpløs situasjon. Når det kommer til personer med holdninger som tilsvarer kronikkforfatteren har jeg null respekt. Faktisk blir jeg ganske så provosert. Spesielt med tanke på at jeg nettopp som vanlig har kjøpt =Oslo fra en heroinist som bruker 10 timer hver dag på ærlig arbeid.

22. juli 2011 – La oss aldri glemme

Tragedien på Utøya og Oslo er så ufattelig stor at ingen ord blir passende. Vi er en hel nasjon i sorg, og alle våre hjerter og tanker går til ofrene og etterlatte.

Angrepet mot AUF og regjeringen rammer oss alle. Norge er et lite land, og det politiske miljøet er nært og tett. Vi debatterer i møter og media men vi er venner når ”jobben” er gjort. Vi spiller fotball, fester sammen, går på kino og reiser på ferie sammen. Noen av mine beste venner i politikken kommer fra AUF og Arbeiderpartiet.

Grusomhetene vi opplevde i dag mangler sidestykke i norsk historie. La oss aldri oppleve noe lignende igjen. Ekstremisme skal bekjempes med demokrati og samhold. Sammen kan vi aldri tape.

På sosiale medier har enkelte behov for å finne syndebukker. Politiet og PST har blitt skyteskive for enkelte. Det mener jeg er feil.

Det er kun en syndebukk. En gal mann som nå skal møte demokratiets og rettsvesenets dom. Alle andre er helter. Politi, helsepersonell, AFU`ere, hyttefolk og frivillige som har reddet liv, og som trøster hverandre.

Jeg er også stolt over Jens Stoltenberg. I dag har han vært en bauta som fortjener ros og honnør fra en samlet nasjon.

Mange hevder dette vil forandre Norge. Jeg tror og håper de har rett. Forandringen skal ikke innebære økt frykt, mindre åpenhet, større forskjeller. Nå skal Norge som nasjon vise den storheten og stoltheten vi innehar.

Det er ikke de og oss. Det er vi.

News of the World – Er norsk presse bedre?

Murdoch-eide News of the World har overvåket og hacket seg inn på telefoner og mailer til både kjendiser, bortførte barn og ofre etter terroranslag. Få trodde dette var mulig. Hvor stor skandalen blir, er det for tidlig å si noe om. Spørsmålet som bør stilles er hvorvidt dette har medført at mange redaksjoner har fått det travelt med og slettet sine spor, eller er dette kun en avis, som har gått så alt, alt for langt?

Enda viktigere: Har dette, eller kSiste utgave - Takk og farvel unne dette skjedd i Norge?

David Cameron var, naturlig nok, raskt ute med å fordømme News of the World. I samme setning sa han at den britiske versjonen av Pressens Faglige Utvalg (PFU), Press Complaints Commission hadde feilet. Det er nå satt ned en granskning som skal se på den britiske pressens arbeidsmetoder, etikk og kultur. Cameron sier følgende: – PCC har ikke noen tillit blant folk flest. Den bør erstattes med et uavhengig organ.

I forbindelse med mediedagene i Bergen tok FrPs mediepolitiske talsmann, Øyvind Korsberg, til orde for det samme. Et mer uavhengig organ som skulle vurdere pressens etikk og metodikk. Det møtte, ikke uventet, kraftig motstand blant redaktørbukkene som passer havresekken.

Per Edgar Kokkvold argumenterte på følgende måte: “Vi har valgt et flertall av pressen fordi det er en selvregulerende ordning.” Vel, en slik ordning var også News of the World underlagt.

Det burde, slik jeg ser det, vært foretatt en gjennomgang av PFU, gjerne i sammenligning med det britiske PCC, for å kartlegge i hvilken forfatning presseetikken blant norske redaktører og journalister er. Når dette kunne skje hos dannede briter, ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal bruke føre-var-prinsippet når det kommer til selvgode og brautende nordmenn.

Spørsmålet er om norsk presse aksepterer en slik gjennomgang av PFU-ordningen?

Makt og Marionetter

Dette er en politisk blogg som skrives som privatperson. Selvfølgelig er jeg klar over hvordan medieverden fungerer: En kommunikasjonsrådgiver for et politisk parti er ikke privatperson. Slik “er det bare”. Vel, vi får se.

Det er nettopp dette som vil være kjernen i denne bloggen. Hvor stor makt har pressen i forhold til politikken i et av verdens mest demokratiske land? Hvordan påvirker dette maktbeslutninger og dermed hverdagen til folk flest?

Pressens makt er stor. Det settes dagsorden, det defineres sannheter og det spres både kunnskap og kunnskapsløshet. I skjæringspunktet mellom media og samfunn er det mye spennende å skrive om.

I tilleg vil det selvfølgelig komme politiske blogginnlegg, samt eventuelle andre innlegg som jeg personlig mener bør kommenteres.

Kom gjerne med kommentarer og innspill til saker og tema du mener er viktig.