Pressens vern av Klomsæt

Bistandsadvokat Sigurd Klomsæt er bekreftet å være advokaten som har lekket konfidensiell rettslig informasjon til mediene i forbindelse med saken mot terroristen Anders Behring Breivik. Dagbladet, VG, NRK og andre medier har ikke omtalt dette med ett eneste ord så langt. Det er grunn til å stille seg det enkle, men dog så kompliserte spørsmålet: hvorfor ikke?

Rettslige dokumenter har lekket som en sil til mediene etter 22. juli. VG, Dagbladet, NRK og andre har ikke nølt med å publisere materialet som kun var ment for rettsaktørenes øyne. Støttegruppen etter 22. juli, politiet og andre av rettens aktører har uttrykt sterk bekymring, selvsagt uten at mediene har latt seg påvirke av dette.

Bilder, rapporter og avhør har prydet forsidene på landets tabloider. Samfunnets interesse er brukt som begrunnelse.

Ja vel.

Jeg er også en samfunnsborger. Jeg sto på rådhusplassen i Oslo og så samfunnet samle seg i sorg og forene seg om de norske verdiene: Demokrati, ytringsfrihet, samhold. Som samfunnsborger sier jeg nå klart i fra: Jeg har definitivt interesse av å lese om hvilken advokat som har vært pressens kilde. Jeg har behov for å vite hvordan den fjerde statsmakt, pressen, faktisk oppfører seg i sitt jag etter forsider og salgstall.

Den manglende dekningen av denne saken reiser noen viktige spørsmål. Jeg forventer svar.

Er det slik at VG, Dagbladet, NRK og andre er mer opptatt av å lete etter en ny kilde, fremfor å skrive om saken?

Er det slik at de samme mediene har grunn til å frykte hva Klomsæt kan komme til å si i sakens anledning?

Det at samfunnet har behov for å vite hva som har skjedd i denne saken er åpenbart. Jeg håper virkelig Klassekampen, P4 og Nettavisen tar denne saken videre. De bør også granske medienes rolle.

Det er nå vi får se om de norske medieaktørene er sitt samfunnsansvar bevisst, eller om ”bukken og havresekken” slår ut i full blomst.

Skattesnyltende horekunder i grilldress

Under ”Debatten” på NRK 24. november stilte programleder
Erik Wold følgende spørsmål: ”Hvor representativ er Per Arne Olsen for
Fremskrittspartiet?”. Spørsmålet kan virke banalt, men undertonen er
skremmende. Fritt omformulert kan man tolke spørsmålet fra Wold på følgende
måte: Hvordan kan en som ikke har campingvogn, grilldress, og som i tillegg
fremstår ydmyk og troverdig tilhøre FrP?

Arne Strand hadde følgende spørsmål til finanspolitisk
talsmann, Ketil Solvik-Olsen, under programmet Kristiansen & Strand på TV2:
Du ser ut som en høyremann, du snakker som en høyremann og du oppfører deg som
en høyremann. Hvorfor er du ikke med i Høyre? Undertonen her er selvfølgelig
like stigmatiserende som det første eksemplet. ”Hvordan kan en godt utdannet
økonom og pinsevenn tilhøre et useriøst og økonomisk forkvaklet parti som FrP?”.

På toppen av det hele kan jeg i tillegg avsløre at verken
Olsen eller Solvik-Olsen drikker alkohol eller røyker, noe som gjør at de heller
ikke valfarter til Sverige for å handle.

LiberalismeDisse to eksemplene er bare toppen av
stigmatiseringsisfjellet jeg opplever å bli møtt med som FrP`er. Hadde jeg fått
en tier for hver gang jeg hadde fått følgende kommentar, så hadde jeg vært rik
nok til å melde meg inn i Høyre:

”Du som er så reflektert og oppegående kan da umulig være
medlem av FrP?”.

 

Nå blir jeg sikkert avkrevd svar, både av Olsen og
Solvik-Olsen, på hvem som har fått seg til å si noe slikt om meg, og at de
umulig kan ha vært ved sine fulle fem når det ble sagt, men den listen er
faktisk skuffende lang.

Sagt banalt enkelt: Selv om jeg har byttet ut hjemmebrent
med rødvin, bosatt meg i hovedstaden, gått på teater og kunstutstilling så har jeg
ikke meldt meg inn i Høyre av den grunn. Og vet dere hva? Det er mange som meg.

Politiske kommentatorer og valgforskere kan fortsette å klø
seg i hodet, men det er faktisk mulig å være medlem av FrP uten å være en
alkoholisert, sexgal, lavpannet skrulling uten økonomisk innsikt. De aller,
aller fleste er faktisk ikke i denne kategorien. Andelen som ikke er i den
kategorien er sannsynligvis tilsvarende lav i andre partier som FrP.

Jeg tror vi får en fattigere politisk debatt dersom mediene
opprettholder stigmatiseringen av enkeltpersoner ut fra hvilket parti de
tilhører. Det vil være langt bedre å holde oss ansvarlig for den politikken vi
står for. Det å forsvare enkeltmenneskers rett til å si hva de vil, gi de
rettene til å foreta flere valg i eget liv, og ikke minst legge til rette for
et samfunn der de samme enkeltmenneskene ikke overkjøres av ansiktsløse
byråkrater skal jeg kjempe for hver eneste dag. Med stolthet.

Den samme stoltheten ser jeg i øynene til alle jeg møter i
mitt parti. Enten de heter Olsen, Solvik-Olsen, eller har et annet etternavn.
Mediene kan derfor fortsette å leve i en enkel verden, men jeg forholder meg
til virkeligheten, og i virkeligheten er FrP`ere like forskjellige som alle
andre mennesker. Det eneste de har til felles er den beste politiske
plattformen for å kunne gi enkeltmennesker i Norge en enklere og bedre fremtid.

NRK et demokratisk problem?

NRK er Norges største medieaktør. Som allmennkringkaster har de et særskilt ansvar for å opptre innenfor nøytrale, presise og ansvarlige rammer. Det er grunn til å stille noen spørsmål vedrørende hvorvidt de har vært sitt ansvar bevisst.

 

Debatten om NRK likebehandler de politiske partiene har alltid eksistert. Debatten kom kraftig opp i forbindelse med en BI-rapport fra valgkampen i 2005, hvor det ble slått fast at det eksisterte en vesentlig forskjellsbehandling. Så vidt meg bekjent er det ikke foretatt lignende undersøkelser fra de senere valgkampene, ei heller av den generelle dekningen. Slike undersøkelser bør gjennomføres.

NRK er i en særstilling knyttet til påvirkningsmuligheter i et demokratisk samfunn. Den viktigste årsaken er at de er størst, når flest seere og velgere, og derav har størst påvirkningskraft. Dette gjelder både gjennom TV, radio og internett. Den unike posisjonen NRK har, er muliggjort gjennom en ufrivillig lisensordning, hvor alle med fjernsyn er pålagt å betale avgift.

Flere faktorer har gjort at NRKs påvirkningskraft har blitt større de siste årene. Blant annet har en rekke debattflater enten forsvunnet eller blitt forflyttet til andre kanaler enn hovedkanalene. Dette gjelder både for NRK og TV2.. Dette betyr at den frie debatt har blitt sjeldnere. Mer informasjon gis gjennom journalistiske røde øyne.

Mindre aktører som TV-Norge og TV3 har rett og slett sluttet med nyhetssendinger. Noe som har ført til at nyhetsformidlingen på TV utelukkende er overlatt til NRK og TV2, hvor statskanalen er desidert størst.

Konkurrenter til NRK har opplevd et stadig trangere mediemarked, hvor nedbemanninger, kutt og krav til inntjening har ført til mindre journalistikk og mer realityunderholdning. NRK har med sin stabile og økende lisensfinansiering ikke hatt de samme utfordringene i like stor grad.

Samlet slett har dette styrket NRKs innflytelse, makt og påvirkningskraft i det norske demokratiet.

Spørsmålet er hvorvidt NRK har vært sitt ansvar bevisst. Denne debatten må tas. Problemet er at NRK har mulighet til å skygge unna debatten, uten at veldig mange får vite at det skjer.

 

Medienes forskjellsbehandling

La meg først understreke at jeg har full forståelse for medienes rolle i forhold til å avdekke lovbrudd blant folkevalgte. Metodikken TV2 har brukt er det mange som diskuterer. Jeg er imidlertid mer opptatt av medienes vurderinger knyttet til hvilke saker som identifiseres og hvilke som anonymiseres.

Samme dag som Hoksrud-saken kom frem i lyset, kan vi lese om en ordfører som er siktet for seksuell omgang med en jente under 16 år. Hverken navn, partitilhørighet eller annet offentliggjøres. Dette er en sak som har seks års strafferamme. Til sammenligning fikk Hoksrud 25.000 kroner i bot. (Ikke at det forsvarer handlingen, men hadde det skjedd for tre år siden hadde det vært lovlig).

Ansvarlig redaktør i VG, Torry Pedersen, så seg nødt til å forklare hvorfor ikke ordførerens partitilhørighet ble offentliggjort.

Han skriver følgende som hovedbegrunnelse for at ordførerens partitilhørighet ikke ble gjort kjent:

“Derimot har vi en rekke argumenter som taler mot. Ikke minst hensynet til jenta som nå har status som offer i saken. Spesielle omstendigheter gjør at identifisering av siktede vil kunne bidra til å gjøre hennes identitet kjent. Kombinasjonen geografi og partitilhørighet kan også bidra til identifisering, eventuelt medføre at mistanke kastes på uskyldige ordførere fra samme parti.”

Hensynet til ofret er altså det bærende argument. Mitt naturlige spørsmål er da følgende: Hva med ofrene i Birkedalsaken? Mange av ofrene ble skadelidende både på grunn av offentliggjøringen, men ikke minst på grunn av VG og andre mediers direkte usmakelige jakt på historier. Jeg kjenner flere av de som angivelig skal være filmet på Birkedals bad. VGs journalister har brukt svært ufine metoder ovenfor disse guttene.

Det at VG nå sier at ofrene skal stå i sentrum står stikk i strid til de journalistiske metodene de brukte under Birkedal-saken.

Videre hevder VG at partitilhørigheten kan bidra til å kaste mistanke over andre ordførere i samme fylke. Vel, nå som saken forblir ukjent, kastes mistanken over alle ordførere i det geografiske område. Er det noe bedre?

Torry Pedersen skriver videre følgende i sitt forsvarsskriv:

“Trond Birkedal ble arrestert, og holdt i politiets varetekt, noen måneder før han skulle stille til valg som ordførerkandidat i en av Norges største byer. For potensielle velgere er det helt vesentlig informasjon.I den aktuelle saken er det ikke et slikt akutt informasjonsbehov. Valget har nettopp funnet sted, og ordføreren har overlatt sitt verv til varaordføreren. Det vil være kjent for kommunens innbyggere.”

Vel:

Birkedal ville automatisk blitt trukket fra sitt kandidatur som ordførerkandidat. Ergo hadde ikke innbyggerne i Stavanger dette “informasjonsbehovet”. Dessuten ville det blitt kjent for innbyggerne at det var en annen ordførerkandidat. Ergo er det første argumentet så tynt at selv ikke sportsbilaget til VG hadde klart å holde seg tørr på beina.

Varaordføreren har overtatt vervet, og innbyggerne vil merke dette er Pedersens andre argument. I mine øyne er det langt alvorligere at en sittende ordfører er siktet, sammenlignet med at en ordførerkandidat er det samme. Dessuten slår Pedersen i hjel sitt eget argument om å verne ofret, når han samtidig slår fast at dette er noe kommunens innbyggere vil være kjent med.

Jeg mener ikke at ordføreren skal navngis, men partitilhørighet burde vært gjort kjent. Det er heller ikke akkurat første gang høytstående representanter for dette partiet har gjort langt alvorligere lovbrudd enn Hoksrud, uten at dette har blit gjort kjent i mediene. En ordfører betalte erstatning til et barnehjemsbarn han hadde utnyttet. En varaordfører ble dømt for sex med en 14 år gammel jente.

Det finnes flere slike saker. Kanskje det er en ukultur i det partiet? Kanskje ledelsen i det partiet også burde blitt stilt til veggs med spørsmål knyttet til om det er en spesiell kultur i partiet? Kanskje de burde svart på spørsmål om hva de visste, når de visste det og hvorfor de ikke grep inn? Ukulturer finnes i alle partier, gjennom enkeltpersoners ulovlige og uakseptable gjerninger. Det er uansett påfallende å bevitne den ukultur som finns i norske medier, hvor FrPere er fritt vilt, mens andre partiers langt grovere lovbrudd får passere. Er det hensynet til “ofrene”, eller hensynet til den redaksjonelle linjen som veier tyngst?

Kamp mot vindmøller

Fremskrittspartiet har gjort et dårlig valg. Det er for tidlig å komme med de grundigste analyser, men noe kan vi slå fast. Det å kjempe mot vindmøller er aldri lett.

 

En kraftig vindmølle for FrP dette valget har vært mediedekningen.

22. juli medførte, med rette, et enormt mediefokus rundt Arbeiderpartiet. En hel nasjon stilte seg bak et ungdomsparti og en statsminister som håndterte en grusom situasjon på en optimale måte. Ingen velgere skal fordummes og beskyldes for å stemme på et parti ut fra sympati,  men at enkelte har stemt på en statsminister i et lokalvalg er nærliggende å anta.

Dagbladet, NRK og andre medier har gitt rikelig med spalteplass til venstreradikale røster som direkte eller indirekte har gitt FrP skylden for terroren som rammet Norge 22. juli. Dette har vært tungt å bære. Både redaksjonene og de som har fremsatt slike påstander bør skamme seg. Den ektefølte sorgen vi har følt ovenfor våre venner i arbeiderbevegelsen har vært enorm.

Hvorfor har mediene hatt et sterkt behov for å skylde på FrP? Motivasjonen for å gjøre dette kommer svært tydelig frem når Dagbladet skriver følgende på lederplass to dager før valget:

“Helt siden AndersLanges Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.”

Dagbladet har i likhet med de fleste andre aviser hevdet å være paripolitisk nøytrale. Det er derfor befriende at de endelig kommer ut av skapet og sier ting rett ut.

Det er en ærlig sak at Dagbladet har et slikt ønske om å motarbeide FrP. Jeg finner det langt verre at NRK har det samme ønske, samtidig som de benekter at dette eksisterer. NRK er Norges viktigste medium og finansieres av alle gjennom lisensordningen. Hvorfor skal lisensbetalere som stemmer FrP finne seg i at deres penger går med til å motarbeide deres egne meninger og løsninger for samfunnsutviklingen?

NRKs redaksjonelle linje er nok et argument for å fjerne hele lisensordningen.

Vi har sikkert gjort mange feil i forkant av dette valget. Vi skal ikke skylde utelukkende på pressen, venstreradikale røster eller andre eksterne forhold. Vi skal lære av våre egne feil også.

Personlig har jeg aldri vært tryggere på mitt valg av parti. Aldri har begjæret etter liberalistiske verdier og løsninger vært sterkere. Statens overkjøring av enkeltmennesker i stort og smått kan jeg aldri akseptere.

Min tro på enkeltindividets rett til å styre sine egne liv har ikke blitt mindre. Behovet for nye løsninger i helsepolitikken er like aktuelt. Kampen for små- og mellomstore bedrifters rammevillkår er avgjørende for nasjonens fremtid.

Norge trenger en ny kurs på mange områder. 

Nettopp derfor skal jeg kjempe mot vindmøller hver eneste dag frem til valget i 2013.  

 

Journalistjævler – Mordet på Tore Tønne

Etter å ha lest boken ”Journalistjævler” sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken, og problemstillingene den tar opp, har fått alt for liten oppmerksomhet. I boka gir tidligere VG-journalist Erik Tumyr en inngående beskrivelse av hvordan journalister, mediehus og redaktører opererer for å skaffe skandaleoppslag og nyhetssaker. Koste hva det koste vil.

Jeg vil i tiden som kommer skrive en rekke innlegg om ulike aspekter knyttet til denDagbladet - Forside ne boken. Jeg begynner der boken sluttet. Mordet på Tore Tønne.

I det øyeblikket jeg klapper permene sammen, etter tre timers intensiv lesning, sitter jeg igjen med en blanding av frykt og kvalme. Det siste kapittelets omtale av heksejakten som tok livet av Tore Tønne, samt Dagbladets egen frikjennelse i en intern granskning, er hovedgrunnen til mitt akutte ubehag.   

Tores sønn, Erik Tønne, forteller hvordan han sank sammen i gråt mens han hulket frem følgende setning da han fikk beskjed om farens selvmord:

”De har tatt livet av far.”

Dagbladet frikjente seg selv med følgende konklusjon etter en intern granskning: ”(…) konklusjonen er altså at dette har vært saklig, relevant, korrekt og balansert.”

Jeg har gått gjennom Dagbladets aviser i ukene frem til 20. desember 2002. Det er etter min oppfatning relativt oppsiktsvekkende at avisen, PFU og pressen som helhet ikke lærte mer av denne saken. Dekningen var massiv, svært personrettet og svært ensidig. Tønnes etterlatte har i ettertid også sagt at dekningen innholdt en rekke faktafeil.

Det er flere spørsmål som bør stilles i forhold til pressens metodebruk i Tønne-saken. Jeg trekker frem ett eksempel av mange:

I ”Journalistjævler” kommer det frem at Dagbladet hadde et lydbåndopptak som genererte følgende overskrift om Tønne på forsiden, tre dager før han døde: ”Avslørte seg selv i Dagblad-intervju”.  Undertittelen var ”Tønne snakket ikke sant”. 

Tønne anmodet om at hele lydbåndopptaket ble gjengitt i avisen, noe som ble avslått. I ettertid har heller ikke de etterlatte eller et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund fått høre lydbåndopptaket.  Hvorfor? Det tålte åpenbart ikke dagens lys.

Etter å ha gjennomgått Dagbladets dekning i den såkalte Tønne-saken, samt den manglende selvransakelsen fra avisen, forstår jeg reaksjonen til sønnen Erik i det han fikk dødsbudskapet. Dagbladet tok livet av Tore Tønne.

Et spørsmål som må reises er derfor følgende: Hvilke rettsprinsipper gir Dagbladet, eller andre, rett til å dømme utenfor rettssalens nøytrale grunn?

Tønne var mistenkt for urettmessig å ha mottatt tre måneders etterlønn. Før rettsvesenet fikk sjansen til å avgi dom hadde Dagbladet opptrådt både som dommer og bøddel. Tønne risikerte bot og muligens en fengselsstraff for grovt uaktsomt bedrageri. Han fikk dødsstraff.

Dagbladet drepte Tore Tønne. De fikk ikke en krone i bot. Tvert i mot tjente de svært gode kroner på økt avissalg.

Det er noe galt. Dette strider mot rettsfølelsen.