Journalistjævler – Mordet på Tore Tønne

Etter å ha lest boken ”Journalistjævler” sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken, og problemstillingene den tar opp, har fått alt for liten oppmerksomhet. I boka gir tidligere VG-journalist Erik Tumyr en inngående beskrivelse av hvordan journalister, mediehus og redaktører opererer for å skaffe skandaleoppslag og nyhetssaker. Koste hva det koste vil.

Jeg vil i tiden som kommer skrive en rekke innlegg om ulike aspekter knyttet til denDagbladet - Forside ne boken. Jeg begynner der boken sluttet. Mordet på Tore Tønne.

I det øyeblikket jeg klapper permene sammen, etter tre timers intensiv lesning, sitter jeg igjen med en blanding av frykt og kvalme. Det siste kapittelets omtale av heksejakten som tok livet av Tore Tønne, samt Dagbladets egen frikjennelse i en intern granskning, er hovedgrunnen til mitt akutte ubehag.   

Tores sønn, Erik Tønne, forteller hvordan han sank sammen i gråt mens han hulket frem følgende setning da han fikk beskjed om farens selvmord:

”De har tatt livet av far.”

Dagbladet frikjente seg selv med følgende konklusjon etter en intern granskning: ”(…) konklusjonen er altså at dette har vært saklig, relevant, korrekt og balansert.”

Jeg har gått gjennom Dagbladets aviser i ukene frem til 20. desember 2002. Det er etter min oppfatning relativt oppsiktsvekkende at avisen, PFU og pressen som helhet ikke lærte mer av denne saken. Dekningen var massiv, svært personrettet og svært ensidig. Tønnes etterlatte har i ettertid også sagt at dekningen innholdt en rekke faktafeil.

Det er flere spørsmål som bør stilles i forhold til pressens metodebruk i Tønne-saken. Jeg trekker frem ett eksempel av mange:

I ”Journalistjævler” kommer det frem at Dagbladet hadde et lydbåndopptak som genererte følgende overskrift om Tønne på forsiden, tre dager før han døde: ”Avslørte seg selv i Dagblad-intervju”.  Undertittelen var ”Tønne snakket ikke sant”. 

Tønne anmodet om at hele lydbåndopptaket ble gjengitt i avisen, noe som ble avslått. I ettertid har heller ikke de etterlatte eller et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund fått høre lydbåndopptaket.  Hvorfor? Det tålte åpenbart ikke dagens lys.

Etter å ha gjennomgått Dagbladets dekning i den såkalte Tønne-saken, samt den manglende selvransakelsen fra avisen, forstår jeg reaksjonen til sønnen Erik i det han fikk dødsbudskapet. Dagbladet tok livet av Tore Tønne.

Et spørsmål som må reises er derfor følgende: Hvilke rettsprinsipper gir Dagbladet, eller andre, rett til å dømme utenfor rettssalens nøytrale grunn?

Tønne var mistenkt for urettmessig å ha mottatt tre måneders etterlønn. Før rettsvesenet fikk sjansen til å avgi dom hadde Dagbladet opptrådt både som dommer og bøddel. Tønne risikerte bot og muligens en fengselsstraff for grovt uaktsomt bedrageri. Han fikk dødsstraff.

Dagbladet drepte Tore Tønne. De fikk ikke en krone i bot. Tvert i mot tjente de svært gode kroner på økt avissalg.

Det er noe galt. Dette strider mot rettsfølelsen.

Comments are closed.