Pressens vern av Klomsæt

Bistandsadvokat Sigurd Klomsæt er bekreftet å være advokaten som har lekket konfidensiell rettslig informasjon til mediene i forbindelse med saken mot terroristen Anders Behring Breivik. Dagbladet, VG, NRK og andre medier har ikke omtalt dette med ett eneste ord så langt. Det er grunn til å stille seg det enkle, men dog så kompliserte spørsmålet: hvorfor ikke?

Rettslige dokumenter har lekket som en sil til mediene etter 22. juli. VG, Dagbladet, NRK og andre har ikke nølt med å publisere materialet som kun var ment for rettsaktørenes øyne. Støttegruppen etter 22. juli, politiet og andre av rettens aktører har uttrykt sterk bekymring, selvsagt uten at mediene har latt seg påvirke av dette.

Bilder, rapporter og avhør har prydet forsidene på landets tabloider. Samfunnets interesse er brukt som begrunnelse.

Ja vel.

Jeg er også en samfunnsborger. Jeg sto på rådhusplassen i Oslo og så samfunnet samle seg i sorg og forene seg om de norske verdiene: Demokrati, ytringsfrihet, samhold. Som samfunnsborger sier jeg nå klart i fra: Jeg har definitivt interesse av å lese om hvilken advokat som har vært pressens kilde. Jeg har behov for å vite hvordan den fjerde statsmakt, pressen, faktisk oppfører seg i sitt jag etter forsider og salgstall.

Den manglende dekningen av denne saken reiser noen viktige spørsmål. Jeg forventer svar.

Er det slik at VG, Dagbladet, NRK og andre er mer opptatt av å lete etter en ny kilde, fremfor å skrive om saken?

Er det slik at de samme mediene har grunn til å frykte hva Klomsæt kan komme til å si i sakens anledning?

Det at samfunnet har behov for å vite hva som har skjedd i denne saken er åpenbart. Jeg håper virkelig Klassekampen, P4 og Nettavisen tar denne saken videre. De bør også granske medienes rolle.

Det er nå vi får se om de norske medieaktørene er sitt samfunnsansvar bevisst, eller om ”bukken og havresekken” slår ut i full blomst.

Kamp mot vindmøller

Fremskrittspartiet har gjort et dårlig valg. Det er for tidlig å komme med de grundigste analyser, men noe kan vi slå fast. Det å kjempe mot vindmøller er aldri lett.

 

En kraftig vindmølle for FrP dette valget har vært mediedekningen.

22. juli medførte, med rette, et enormt mediefokus rundt Arbeiderpartiet. En hel nasjon stilte seg bak et ungdomsparti og en statsminister som håndterte en grusom situasjon på en optimale måte. Ingen velgere skal fordummes og beskyldes for å stemme på et parti ut fra sympati,  men at enkelte har stemt på en statsminister i et lokalvalg er nærliggende å anta.

Dagbladet, NRK og andre medier har gitt rikelig med spalteplass til venstreradikale røster som direkte eller indirekte har gitt FrP skylden for terroren som rammet Norge 22. juli. Dette har vært tungt å bære. Både redaksjonene og de som har fremsatt slike påstander bør skamme seg. Den ektefølte sorgen vi har følt ovenfor våre venner i arbeiderbevegelsen har vært enorm.

Hvorfor har mediene hatt et sterkt behov for å skylde på FrP? Motivasjonen for å gjøre dette kommer svært tydelig frem når Dagbladet skriver følgende på lederplass to dager før valget:

“Helt siden AndersLanges Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.”

Dagbladet har i likhet med de fleste andre aviser hevdet å være paripolitisk nøytrale. Det er derfor befriende at de endelig kommer ut av skapet og sier ting rett ut.

Det er en ærlig sak at Dagbladet har et slikt ønske om å motarbeide FrP. Jeg finner det langt verre at NRK har det samme ønske, samtidig som de benekter at dette eksisterer. NRK er Norges viktigste medium og finansieres av alle gjennom lisensordningen. Hvorfor skal lisensbetalere som stemmer FrP finne seg i at deres penger går med til å motarbeide deres egne meninger og løsninger for samfunnsutviklingen?

NRKs redaksjonelle linje er nok et argument for å fjerne hele lisensordningen.

Vi har sikkert gjort mange feil i forkant av dette valget. Vi skal ikke skylde utelukkende på pressen, venstreradikale røster eller andre eksterne forhold. Vi skal lære av våre egne feil også.

Personlig har jeg aldri vært tryggere på mitt valg av parti. Aldri har begjæret etter liberalistiske verdier og løsninger vært sterkere. Statens overkjøring av enkeltmennesker i stort og smått kan jeg aldri akseptere.

Min tro på enkeltindividets rett til å styre sine egne liv har ikke blitt mindre. Behovet for nye løsninger i helsepolitikken er like aktuelt. Kampen for små- og mellomstore bedrifters rammevillkår er avgjørende for nasjonens fremtid.

Norge trenger en ny kurs på mange områder. 

Nettopp derfor skal jeg kjempe mot vindmøller hver eneste dag frem til valget i 2013.  

 

Journalistjævler – Mordet på Tore Tønne

Etter å ha lest boken ”Journalistjævler” sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken, og problemstillingene den tar opp, har fått alt for liten oppmerksomhet. I boka gir tidligere VG-journalist Erik Tumyr en inngående beskrivelse av hvordan journalister, mediehus og redaktører opererer for å skaffe skandaleoppslag og nyhetssaker. Koste hva det koste vil.

Jeg vil i tiden som kommer skrive en rekke innlegg om ulike aspekter knyttet til denDagbladet - Forside ne boken. Jeg begynner der boken sluttet. Mordet på Tore Tønne.

I det øyeblikket jeg klapper permene sammen, etter tre timers intensiv lesning, sitter jeg igjen med en blanding av frykt og kvalme. Det siste kapittelets omtale av heksejakten som tok livet av Tore Tønne, samt Dagbladets egen frikjennelse i en intern granskning, er hovedgrunnen til mitt akutte ubehag.   

Tores sønn, Erik Tønne, forteller hvordan han sank sammen i gråt mens han hulket frem følgende setning da han fikk beskjed om farens selvmord:

”De har tatt livet av far.”

Dagbladet frikjente seg selv med følgende konklusjon etter en intern granskning: ”(…) konklusjonen er altså at dette har vært saklig, relevant, korrekt og balansert.”

Jeg har gått gjennom Dagbladets aviser i ukene frem til 20. desember 2002. Det er etter min oppfatning relativt oppsiktsvekkende at avisen, PFU og pressen som helhet ikke lærte mer av denne saken. Dekningen var massiv, svært personrettet og svært ensidig. Tønnes etterlatte har i ettertid også sagt at dekningen innholdt en rekke faktafeil.

Det er flere spørsmål som bør stilles i forhold til pressens metodebruk i Tønne-saken. Jeg trekker frem ett eksempel av mange:

I ”Journalistjævler” kommer det frem at Dagbladet hadde et lydbåndopptak som genererte følgende overskrift om Tønne på forsiden, tre dager før han døde: ”Avslørte seg selv i Dagblad-intervju”.  Undertittelen var ”Tønne snakket ikke sant”. 

Tønne anmodet om at hele lydbåndopptaket ble gjengitt i avisen, noe som ble avslått. I ettertid har heller ikke de etterlatte eller et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund fått høre lydbåndopptaket.  Hvorfor? Det tålte åpenbart ikke dagens lys.

Etter å ha gjennomgått Dagbladets dekning i den såkalte Tønne-saken, samt den manglende selvransakelsen fra avisen, forstår jeg reaksjonen til sønnen Erik i det han fikk dødsbudskapet. Dagbladet tok livet av Tore Tønne.

Et spørsmål som må reises er derfor følgende: Hvilke rettsprinsipper gir Dagbladet, eller andre, rett til å dømme utenfor rettssalens nøytrale grunn?

Tønne var mistenkt for urettmessig å ha mottatt tre måneders etterlønn. Før rettsvesenet fikk sjansen til å avgi dom hadde Dagbladet opptrådt både som dommer og bøddel. Tønne risikerte bot og muligens en fengselsstraff for grovt uaktsomt bedrageri. Han fikk dødsstraff.

Dagbladet drepte Tore Tønne. De fikk ikke en krone i bot. Tvert i mot tjente de svært gode kroner på økt avissalg.

Det er noe galt. Dette strider mot rettsfølelsen.