Pressens vern av Klomsæt

Bistandsadvokat Sigurd Klomsæt er bekreftet å være advokaten som har lekket konfidensiell rettslig informasjon til mediene i forbindelse med saken mot terroristen Anders Behring Breivik. Dagbladet, VG, NRK og andre medier har ikke omtalt dette med ett eneste ord så langt. Det er grunn til å stille seg det enkle, men dog så kompliserte spørsmålet: hvorfor ikke?

Rettslige dokumenter har lekket som en sil til mediene etter 22. juli. VG, Dagbladet, NRK og andre har ikke nølt med å publisere materialet som kun var ment for rettsaktørenes øyne. Støttegruppen etter 22. juli, politiet og andre av rettens aktører har uttrykt sterk bekymring, selvsagt uten at mediene har latt seg påvirke av dette.

Bilder, rapporter og avhør har prydet forsidene på landets tabloider. Samfunnets interesse er brukt som begrunnelse.

Ja vel.

Jeg er også en samfunnsborger. Jeg sto på rådhusplassen i Oslo og så samfunnet samle seg i sorg og forene seg om de norske verdiene: Demokrati, ytringsfrihet, samhold. Som samfunnsborger sier jeg nå klart i fra: Jeg har definitivt interesse av å lese om hvilken advokat som har vært pressens kilde. Jeg har behov for å vite hvordan den fjerde statsmakt, pressen, faktisk oppfører seg i sitt jag etter forsider og salgstall.

Den manglende dekningen av denne saken reiser noen viktige spørsmål. Jeg forventer svar.

Er det slik at VG, Dagbladet, NRK og andre er mer opptatt av å lete etter en ny kilde, fremfor å skrive om saken?

Er det slik at de samme mediene har grunn til å frykte hva Klomsæt kan komme til å si i sakens anledning?

Det at samfunnet har behov for å vite hva som har skjedd i denne saken er åpenbart. Jeg håper virkelig Klassekampen, P4 og Nettavisen tar denne saken videre. De bør også granske medienes rolle.

Det er nå vi får se om de norske medieaktørene er sitt samfunnsansvar bevisst, eller om ”bukken og havresekken” slår ut i full blomst.

Medienes forskjellsbehandling

La meg først understreke at jeg har full forståelse for medienes rolle i forhold til å avdekke lovbrudd blant folkevalgte. Metodikken TV2 har brukt er det mange som diskuterer. Jeg er imidlertid mer opptatt av medienes vurderinger knyttet til hvilke saker som identifiseres og hvilke som anonymiseres.

Samme dag som Hoksrud-saken kom frem i lyset, kan vi lese om en ordfører som er siktet for seksuell omgang med en jente under 16 år. Hverken navn, partitilhørighet eller annet offentliggjøres. Dette er en sak som har seks års strafferamme. Til sammenligning fikk Hoksrud 25.000 kroner i bot. (Ikke at det forsvarer handlingen, men hadde det skjedd for tre år siden hadde det vært lovlig).

Ansvarlig redaktør i VG, Torry Pedersen, så seg nødt til å forklare hvorfor ikke ordførerens partitilhørighet ble offentliggjort.

Han skriver følgende som hovedbegrunnelse for at ordførerens partitilhørighet ikke ble gjort kjent:

“Derimot har vi en rekke argumenter som taler mot. Ikke minst hensynet til jenta som nå har status som offer i saken. Spesielle omstendigheter gjør at identifisering av siktede vil kunne bidra til å gjøre hennes identitet kjent. Kombinasjonen geografi og partitilhørighet kan også bidra til identifisering, eventuelt medføre at mistanke kastes på uskyldige ordførere fra samme parti.”

Hensynet til ofret er altså det bærende argument. Mitt naturlige spørsmål er da følgende: Hva med ofrene i Birkedalsaken? Mange av ofrene ble skadelidende både på grunn av offentliggjøringen, men ikke minst på grunn av VG og andre mediers direkte usmakelige jakt på historier. Jeg kjenner flere av de som angivelig skal være filmet på Birkedals bad. VGs journalister har brukt svært ufine metoder ovenfor disse guttene.

Det at VG nå sier at ofrene skal stå i sentrum står stikk i strid til de journalistiske metodene de brukte under Birkedal-saken.

Videre hevder VG at partitilhørigheten kan bidra til å kaste mistanke over andre ordførere i samme fylke. Vel, nå som saken forblir ukjent, kastes mistanken over alle ordførere i det geografiske område. Er det noe bedre?

Torry Pedersen skriver videre følgende i sitt forsvarsskriv:

“Trond Birkedal ble arrestert, og holdt i politiets varetekt, noen måneder før han skulle stille til valg som ordførerkandidat i en av Norges største byer. For potensielle velgere er det helt vesentlig informasjon.I den aktuelle saken er det ikke et slikt akutt informasjonsbehov. Valget har nettopp funnet sted, og ordføreren har overlatt sitt verv til varaordføreren. Det vil være kjent for kommunens innbyggere.”

Vel:

Birkedal ville automatisk blitt trukket fra sitt kandidatur som ordførerkandidat. Ergo hadde ikke innbyggerne i Stavanger dette “informasjonsbehovet”. Dessuten ville det blitt kjent for innbyggerne at det var en annen ordførerkandidat. Ergo er det første argumentet så tynt at selv ikke sportsbilaget til VG hadde klart å holde seg tørr på beina.

Varaordføreren har overtatt vervet, og innbyggerne vil merke dette er Pedersens andre argument. I mine øyne er det langt alvorligere at en sittende ordfører er siktet, sammenlignet med at en ordførerkandidat er det samme. Dessuten slår Pedersen i hjel sitt eget argument om å verne ofret, når han samtidig slår fast at dette er noe kommunens innbyggere vil være kjent med.

Jeg mener ikke at ordføreren skal navngis, men partitilhørighet burde vært gjort kjent. Det er heller ikke akkurat første gang høytstående representanter for dette partiet har gjort langt alvorligere lovbrudd enn Hoksrud, uten at dette har blit gjort kjent i mediene. En ordfører betalte erstatning til et barnehjemsbarn han hadde utnyttet. En varaordfører ble dømt for sex med en 14 år gammel jente.

Det finnes flere slike saker. Kanskje det er en ukultur i det partiet? Kanskje ledelsen i det partiet også burde blitt stilt til veggs med spørsmål knyttet til om det er en spesiell kultur i partiet? Kanskje de burde svart på spørsmål om hva de visste, når de visste det og hvorfor de ikke grep inn? Ukulturer finnes i alle partier, gjennom enkeltpersoners ulovlige og uakseptable gjerninger. Det er uansett påfallende å bevitne den ukultur som finns i norske medier, hvor FrPere er fritt vilt, mens andre partiers langt grovere lovbrudd får passere. Er det hensynet til “ofrene”, eller hensynet til den redaksjonelle linjen som veier tyngst?